Vi har fått en ny bokhylle i huset på Sandøya.

Den har bare plass til én bok, og ikke hvilken som helst bok.

Bokhyllen er spesiallaget til ”En sjels historie”; Thérèse av Lisieux sin selvbiografi.

Ved siden av den nye bokhyllen henger et bilde, et broderi. Broderiet har et budskap: ”Jesus Alene!”

Vi vet ikke historien til akkurat dette bildet, men budskapet har i Norge vært forbundet med Martin Luther og reformasjonen. Det har formidlet en skepsis til hva vi mennesker kan klare selv, med vår egen innsats. Ordene prøver å uttrykke at bare Gud kan hjelpe menneskene. Bare Jesus.

I Norge har budskapet også uttrykt skepsis mot den katolske tradisjonen, som har mange forslag til innsatser vi kan gjøre selv, for å komme nærmere Gud. Luther anklaget kirken for at den skygget for Jesus .

Boken og bildet er et møtepunkt mellom de to tradisjonene. For hos den katolske helgenen Thérèse finnes en tro som er nøyaktig den Luther trodde at kirken hadde mistet. Se bare her:

”Du vet, Moder, at jeg alltid har ønsket å være en helgen, men akk! Når jeg sammenligner meg med helgenene, har jeg alltid måttet konstatere at det er samme forskjell mellom dem og meg som det er mellom et fjell der toppen forsvinner i himmelens skyer og et ubetydelig lite sandkorn som trampes ned av forbipasserendes føtter.

Men istedenfor å miste motet, sier jeg til meg selv: ‘Gud inngir ikke uoppnåelige ønsker, så derfor kan jeg, min litenhet til tross, godt etterstrebe hellighet. Det er umulig for meg å gjøre meg større, jeg må finne meg i at jeg er som jeg er, med alle mine feil, men jeg vil søke en måte å komme til himmelen på ad en liten vei som er ganske så rak og kort, en helt ny, liten vei.’

Vi befinner oss jo i oppfinnelsenes århundre, nå er det ikke lenger nødvendig å gå oppover en trapp trinn for trinn; istedenfor finnes det nå hos rike mennesker en heis som gjør det mye lettere. Jeg ville også finne meg en heis som kunne løfte meg helt opp til Jesus, for jeg er altfor liten til å gå opp fullkommenhetens bratte trapp.

Så derfor har jeg søkt i de hellige skrifter etter anvisninger til den heisen jeg ønsket meg, og da leste jeg disse ord uttalt av den evige Visdom: Den som er GANSKE LITEN, han komme til meg. (Jfr. Ordspr. 9,4)

Så da kom jeg, for jeg følte at jeg hadde funnet hva jeg lette etter, og jeg ville vite, min Gud, hva du ville gjøre med den som er bitteliten og som har svart på ditt kall, så jeg fortsatte å søke, og da fant jeg dette: Likesom en mor kjærtegner sitt barn, slik vil jeg trøste dere, jeg vil bære dere ved mitt bryst og vugge dere på mitt fang. (Jfr. Jesaja 66, 12-13)

Å! Aldri før hadde min sjel gledet seg over så ømme og vakre ord; den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus!” (Historien om en sjel, s. 218)

Er ikke dette en god forklaring av ordene ”Jesus Alene!”?

Siden Sandøya er et ”økumenisk” retreatsted synes vi at det passer fint med et sånt møtested mellom den lutherske Martin og den katolske Thérèse.

Det har vært en sommer med litt støy på Sandøya retreatsted. Slik blir det gjerne i forbindelse med byggearbeider. Men, selv om det har vært støy så har det ikke vært så mye ustillhet.

Det har heller hvilt en stillhet over arbeidet med «Russebua»: Over dugnader med sjauing, graving og støping. Over hjelpen fra dedikerte og dyktige snekkere fra Byggmesteren Tromsø. Over reiser til og fra, over mange «ankomstbønner» og «avreisebønner» og «stille tidebønner» i Saltkapellet.

Nå står Russebua der, på samme sted som den gamle «Russebua» stod, klar for å huse russerne som av og til dro forbi. For å la huset knytte an til noe vakkert og godt som vi har fått fra Russland, så vil det ene rommet hete «Aljosja», og det andre «Sonja».

Huset inneholder to gode rom for mennesker som ønsker litt tid med stillheten, samt bad. Ikke alt er helt ferdig enda, det mangler fortsatt både strøm og inventar .

Men, det er på tide å si et stort TAKK til alle dere som har bidratt til at Russebua nå er oppe, og har overlevd sin første storm! Vi håper at huset vil bli til glede for mange.