Men hva om stillheten bare er… stille? At det ikke «kommer noen»?
Dette kan være temmelig hardt. Skuffende. Hvis Gud er så mektig, og så vennlig innstilt til meg, hvorfor kommer det ingen? Jeg har håpet og trodd, men blitt skuffet.
Når havet stilner: Først løyer vinden. Men havet er fortsatt urolig. Etter en lang stund, mange dager, stilner havet. Slik er det også i sjelen: Først løyer aktivitetene. Så, etter en stund, stilner sjelen. Ting tar ofte litt tid. Og det tar lenger tid om det fortsatt foregår ting i utkanten av sjelen, i underbevisstheten. Slik havet aldri stilner ved Sandøya hvis det er en storm ute i havet.
Det kan være flere grunner. Kanskje er jeg ikke i stillheten enda, selv om jeg tror det. Forventningen om at noen skal komme, for eksempel, er en slags støy. Eller kanskje er underbevisstheten i et slags opprør.
Kanskje trenger jeg å herdes. Kanskje er det en prøve. Kanskje er det en lidelse som vil gjøre meg sterkere og klokere. Kanskje det vil hindre at jeg blir hovmodig. Hvem vet. Kanskje ligger det stor omtanke bak.
For stillheten er ikke et opplevelsesland man kjøper billett til. Og så føler man seg tilfredsstilt eller skuffet.
Stillheten er den dypeste grunn, det helligste rom. Man går ikke inn og ut som man lyster. Jeg kommer ikke inn der med noen form for falskhet, pretensjon, selvmedlidenhet. Ingen form for stress. Det kan ta én time, eller ti tusen. Det er bare én ting å gjøre, og det er å vente. Og kanskje lide.
Jeg ville så gjerne… Jeg ville så gjerne kjapt inn i stillheten, for å kjenne freden der inne. Og så fortsette det vanlige arbeidet, det vanlige livet, styrket og glad.
Ja, det hadde vært så bra, så hendig, om det var enklere. Om jeg kunne ta en kjapp tur inn i stillheten uten å legge fra meg alle mine egne ideer, ønsker, bekymringer.
Men stillheten er stillheten. Gud er… Gud. Det burde ikke overraske meg at det ikke er enkelt. Det burde ikke overraske meg at stress og utålmodighet og forventninger ødelegger stillheten. At ikke stillheten er en kraft jeg kan beherske.
Jeg kan være venn med stillheten, eller uvenn. Men jeg kan ikke mestre den. Stillhet er nok ikke en «kunst». Stillhet er heller en gave. En hellig, alminnelig gave.
Sandøya retreatsted 