Det er sikkert ikke åpenbart hva «stillhetens støy» er for noe, men det er ganske enkelt lyder som ikke egentlig bryter stillheten. For eksempel lyden av barn som leker. Vinden, bølgene. Alle lyder som ikke forstyrrer, men faktisk bidrar til sjelens hvile.
Noen ganger skal det små lyder til for å ødelegge stillheten. Lyden av en dryppende kran. Særlig hvis kranen er ditt ansvar. Slike lyder vil vi ikke ha.
Men andre ganger skal det, takk og pris, mer til. En unge skriker midt på natten, moren står rolig opp, trøster, stille og kjærlig. Da er det nesten som, merkelig nok, støyen gjør stillheten sterkere.
Nei, stillheten er ikke avhengig av at vi er alene. Den aller mektigste stillheten opplever vi kanskje sammen. Simone Weil sa det slik:
Ingenting menneskelig har en slik kraft til å holde oppmerksomheten vår fast på Gud som vennskap med Guds venner.
Sandøya retreatsted 