Et lite kloster for helt vanlige mennesker
En øy er en egen verden. En lomme av virkelighet i virkeligheten.
På en sånn stille øy finnes det ikke noe annet enn dette. Ikke noe annet enn nå.
Og nå skyller det en ny bølge av liv over denne verdenen.
Millioner, milliarder av deltakere i en veldig livets fest. De ydmykeste små planter, de stolteste store dyr.
Millioner, milliarder av stemmer; de avmektiges mektige kor, ledet av vind, sol, regn.
En eneste øy; alt dette, nå. Det er vår.
I februar arrangerte vi 5-dagers retreat med labyrintvandring på Sandøya i et «værvindu». Det var nesten merkverdig at labyrinten ikke snødde ned eller blåste bort. Den ble godt brukt. Inne hadde vi tilgang på fingerlabyrinter.
Labyrinten er en arketyp som er funnet i religiøse tradisjoner i ulike former over alt i verden så langt tilbake som gjennom 4000 år. Den har oppstått uavhengig av hverandre på ulike kontinent men med så sammenfallende mønstre at den har blitt regnet som avtrykk av «guddommelig art.»
På grunn av sin universelle natur tilbyr labyrinten en form for meditasjon til mennesker av alle religioner, kulturer og tradisjoner.
Å lære Gud å kjenne gjennom vandring har mennesker alltid visst noe om, vandring både som metafor for livet, men også ved å være tilstede gjennom fysisk å gå. Tenk på Israels vandring i ørkenen, Emmausvandrerne og pilgrimsvandringer gjennom hundrevis av år.
Anna Ramskov Laursen beskriver labyrinten som «a thin place» som det kalles i den keltiske tradisjonen, et sted hvor hinnen mellom det himmelske og det jordiske er tynn. Vi forlater det lineære, logiske, analytiske verden vi lever i til daglig og trer inn i en tilstand hvor vi kan erfare at himmel og jord er forbundet.
Labyrinten kan vandres både i bønn, meditasjon og med bibeltekster. Den kan vandres med et åpent sinn, med et spørsmål, til livshjelp eller med symbolske fysiske gjenstander.
Det er mange måter å gå den på. En fellesnevner er «å gå livet sitt» gjennom den, hvor Gud hele tiden er sentrum.
«Klosterlivet» på Sandøya inneholder mye forskjellig: rolige stunder, arbeidsøkter, turer – men også mye tenking og skriving.
Under restaureringen av huset har det passet fint å ha et skriveprosjekt. På formiddagen være i skrivemodus, og på ettermiddag/kveld/natt i byggemodus. Da får man faktisk hvile seg hele tiden, enten kroppen – eller hodet!
Målet med skriveprosjektet har vært å lage noen historier for barn, som vi kunne lese på «familieretreatene» våre i høstferien.
Nå er prosjektet ferdig: det ble til sammen syv «bøker» eller historier, som er trykket opp i to bind. De følger en gutt gjennom en vanlig, men også litt dramatisk oppvekst. For i en annen verden, som på en måte henger sammen med hans verden, der er det krig og uro.
Liste over inspirasjonsingredienser:
40% Astrid Lindgren, 15% George Lucas, 15% C.S. Lewis 12% Johannes Cassianus, 5% Ignatius av Loyola, 5% John Milton, 3% Platon, 3% Thomas Aquinas, 1% Charles Dickens, 1% Ludwig Wittgenstein. 100% Sandøya
Bøkene står i bokhyllen, og er også til salgs for besøkende på Sandøya retreatsted. Utsalgsstedet er i slagbenken på kjøkkenet, under vinduet. Pris: 100,- per bok.
For femte år på rad har det vært høstferie-retreat på Sandøya, med tre deltakende familier.
Et av mange små og store prosjekter var å lage et ikon, “stillhetens ikon”.
Ikonet består av to elementer: en rød ramme, og en gyllen flate i midten. I ikonkunsten symboliserer det røde kjærlighet, lidenskap, kamp. Gullet symboliserer Guds evige lys.
Vi kaller det “stillhetens ikon” fordi det ikke sier noe i tradisjonell forstand. Det forestiller ingenting. Men det som ikke forestiller noe kan likevel kanskje være en dør, til en himmel, en virkelighet, som er mye nærmere oss enn vi forstår.
“Stillhetens ikon” er utført med selvblandet eggtempera og bladgull, på en gammel treplate vi fant i huset. Takk til våre venner som la sjelen sin i å gjøre ideen til virkelighet!
Det er februar, og det er sol igjen etter mørketid og en stormfull januar. Våre gode venner i planteriket har sikkert en liten fornemmelse om at noe fint og varmt venter dem. Kanskje de allerede, i sin dvale, klarer å nyte en vakker vinterdag.
Det er drøyt fem år siden vi overtok huset og begynte å gjøre retreatsted av det. Ting har skjedd. Det begynner å ligne på det stedet vi håpet det kunne bli. Det har vært mange reiser utover, i mange slags vær og årstider. Flest reiser for å rydde, bygge, ordne. Men også etter hvert flere og flere for mennesker som bare skal på retreat.
Et sånt «stille sted» er ikke et sted for «et annet liv». Det er for det vanlige livet, men en annen tid av det. Som en søndag i forhold til en ukedag. En tid for stillhet, en tid for støy – i samme liv.
En tid for uke, en tid for søndag. Sandøya, i mitt hode, er den evige søndagen. Søndagen som et sted i verden.
Og nå er det også sol her!
Da vi laget en hjemmeside for retreatstedet vårt tenkte vi at det skulle være en fast side, uten forandringer. Vi ville ikke lage en blogg. For det er vanskelig å tenke seg en verden som ligger lenger vekk fra stillhetens verden enn en verden full av likes og følgertall og kommentarer…
Men på den annen side, det er jo også liv i stillheten. Ting skjer, som det kan være fint å fortelle om. Derfor blir det likevel en liten blogg-seksjon her, der vi deler litt forskjellig rundt livet på det lille klosteret.
Sandøya retreatsted 