I februar arrangerte vi 5-dagers retreat med labyrintvandring på Sandøya i et «værvindu». Det var nesten merkverdig at labyrinten ikke snødde ned eller blåste bort. Den ble godt brukt. Inne hadde vi tilgang på fingerlabyrinter.
Labyrinten er en arketyp som er funnet i religiøse tradisjoner i ulike former over alt i verden så langt tilbake som gjennom 4000 år. Den har oppstått uavhengig av hverandre på ulike kontinent men med så sammenfallende mønstre at den har blitt regnet som avtrykk av «guddommelig art.»
På grunn av sin universelle natur tilbyr labyrinten en form for meditasjon til mennesker av alle religioner, kulturer og tradisjoner.
Å lære Gud å kjenne gjennom vandring har mennesker alltid visst noe om, vandring både som metafor for livet, men også ved å være tilstede gjennom fysisk å gå. Tenk på Israels vandring i ørkenen, Emmausvandrerne og pilgrimsvandringer gjennom hundrevis av år.
Anna Ramskov Laursen beskriver labyrinten som «a thin place» som det kalles i den keltiske tradisjonen, et sted hvor hinnen mellom det himmelske og det jordiske er tynn. Vi forlater det lineære, logiske, analytiske verden vi lever i til daglig og trer inn i en tilstand hvor vi kan erfare at himmel og jord er forbundet.
Labyrinten kan vandres både i bønn, meditasjon og med bibeltekster. Den kan vandres med et åpent sinn, med et spørsmål, til livshjelp eller med symbolske fysiske gjenstander.
Det er mange måter å gå den på. En fellesnevner er «å gå livet sitt» gjennom den, hvor Gud hele tiden er sentrum.
Sandøya retreatsted 