– av tanken om et lite kloster for vanlige mennesker
Like etter at vi overtok den gamle fiskerbonde-heimen i Melvika satte vi sammen et lite hefte med syv bilder av ideen vi hadde. Disse bildene beskriver hva vi ønsker at stedet skal være.
1
Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!
(Markus 6,31)
Et sted å trekke seg tilbake til. Ikke i ørkenen, men ute i havet. Et nordnorsk «retreatsted».
Sandøya, et øde sted, et stille sted, og et godt sted å hvile seg. Et hus der ute skal stå og vente på folk som vil ha noen dager borte fra verden.
2
Ikke hvad jeg vil, men hvad du vil!
(Markus 14, 36. Oversettelsen av 1930)
Huset er det eldste av bygningene som står på Sandøya idag. Det har bodd mennesker i det siden slutten av 1700-tallet. Med dette stedet som utgangspunkt skapte fiskerbonden seg et liv av det naturen gav og det han kunne handle til seg med pomorene som kom østfra.
Det er bygget på i flere omganger. Dagens palass med strøm og innlagt vann har vokst frem fra noe mye enklere. I 1920-årene, før den siste store påbyggingen, talte familien som bodde her 10 barn, 2 voksne, og dreng. Man måtte tidlig lære seg å ta i et tak, for mens Jørgen var på havet var det fortsatt mye som skulle gjøres med hus og dyr. Når det skulle fødes barn var det han Stor-Teodor sin jobb å ro til Gåsvær for å hente jordmor. At man kom hjem i live fra havet var ingen selvfølge. På stueloftet hang bildet av Jesus i Getsemane som en påminnelse om det evige.
Livet var hardt og enkelt. Mange i dagens Norge føler nok at livet er motsatt: lett og komplisert. Dette er et sted å tenke over hva vi har å lære av de som levde før oss.
3
I min Fars hus er det mange rom
(Johannes 14, 2)
Huset er ikke så stort og hvis man teller så er ikke rommene så mange, men alle som kommer skal få føle at det er et rom der til akkurat dem. Et rom som har ventet, som passer.
Selv om vi mennesker kanskje er like ved det at vi søker fred, glede og kjærlighet, så er vi forskjellige når det gjelder hva som skal til for at vi kommer til ro og finner vår kurs.
Huset på Sandøya skal være en raus plass hvor både barn, ungdommer og voksne kan trives, uansett hvilke erfaringer vi kommer med.
4
Jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
(Salme 131, 2)
Stillhet i det ytre og stillhet i det indre har noe med hverandre å gjøre. Det å befinne seg på et stille sted kan være et godt utgangspunkt for å «få sin sjel til å bli rolig».
Kanskje er det å få en «stille sjel» en kunst man kan lære seg. Kanskje er det mer som en gave man mottar. Sandøya er uansett et sted hvor man kan utforske «sjelens stillhet», lete etter den, og kanskje finne den.
5
Du som styre straum og vind utom øy og odda,
styr du strauman i mitt sinn, så eg rette kursen finn
gjønna natt og skodda.
(H. Stangnes)
Livets hav kan mange ganger være krevende. Noen ganger finnes det ingen trygg lei gjennom voldsomt vær og vanskelig farvann. Noen ganger kan tåken senke seg så man mister retningen.
Det sies at Jakob kjempet med Vår Herre og sa til Ham: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»
Huset på Sandøya skal være et sted både for å kjempe med Gud og for å få Hans velsignelse.
6
Hun svøpte ham og la ham i en fiskekasse.
(Lukas 2, 7, tilpasset)
Det lille barnets fødsel i Betlehem i år null er en av de merkeligste og viktigste hendelsene i menneskets historie. Men hva om det hadde skjedd nå, i et naust i nærheten?
Huset på Sandøya skal være et sted for å undres over fortellingene om Jesus.
7
To ting fyller meg med stadig økende beundring og ærefrykt: stjernehimmelen over meg og den moralske loven inni meg.
(I. Kant)
Noen steder lukter av evighet. Noen steder kjennes det som om hinnen mellom jord og himmel er ekstra tynn. Naturen ved landets ytterste rand kaller på beundring og ærefrykt. På samme måte som mysteriet i oss selv.
Sandkorn, stjernehimmel, godheten i oss selv; beundring og ærefrykt. Huset på Sandøya skal være et sted å kjenne på følelsen av storhet.
Sandøya retreatsted 