Stille tidebønn

Meningen med en stille bønn er dypest sett at Gud skal kunne arbeide i oss, uten at vi avbryter.

En stille bønn er en hvilebønn. Det er ikke opp til oss å si noe, tenke noe eller skape noe. Det stilles ingen krav. Det er nok å være stille.

Det er heller ikke meningen at noe spesielt trenger å skje. Du trenger ikke å sitte igjen med en spesiell følelse eller tanke. Det er mer enn godt nok å bare gjennomføre.

Rent praktisk setter du deg ned, alene eller flere sammen, i tjue minutter. Sett på en nedtelling, så du ikke trenger å passe på tiden (det finnes en app som heter «centering prayer» som gjør dette på en fin måte). Hvis du vil kan du starte bønnen med ordene «Gud, vær med meg/oss inn i stillheten». Når klokken gir beskjed om at bønnen er ferdig kan du vente litt før du sier «Amen».

I stillheten går det mange veier. Kanskje det kan gi mening å snakke om tre «hovedveier»?:

1) Tiden kan brukes til å be innvendig. Du kan snakke med Gud, legge fram dine egne tanker og bekymringer på den måten du selv finner det best.

2) Tiden kan brukes til å tenke, og la Gud være med å prege tenkingen. Vi går alltid med mange tanker, men vanligvis prøver vi selv å finne fram i kaoset. Hvis vi ber om at Guds Hellige Ånd skal være med inn i tankene, så får vi kanskje sett litt annerledes på ting. Kanskje noen tankeproblemer kan løse seg litt opp?

3) Tiden kan brukes til å bli så stille som mulig innvendig. Ikke be, ikke tenke, bare være helt i ro. Du kan bruke «sentrerende bønn” som metode. Sentrerende bønn er en intensjonsbønn (ikke konsentrasjonsbønn) som inviterer til stillhet, væren og hvile i Guds nærvær. Intensjonen er å søke dette nærværet/samværet med Gud i stillheten. Det ordløse samværet med Gud er det som kalles kontemplasjon. Dette er ikke noe vi kan «produsere» selv, bare vente på i stillhet. Den sentrerende bønnen og Guds bønn, henvender seg til det innerste punktet i vår bevissthet; til sentrum, i dybden, bakenfor våre følelser, ord og tanker. Det er her vårt sanne selv dannes fra siden vi er skapt i Guds bilde. Her er Gudsnærværet/Kristusbevisstheten. Dette er bakenfor vår egen styring. Det at tankene flyr betyr derfor ikke så mye. Bønnen skjer på en måte uavhengig av vår forståelse og bevissthet siden Gud alltid er større enn våre tanker og forestillinger om ham. Det handler om å «gi slipp», ærlig søken, våge å si JA til Guds kjærlighet til deg, hvile og overlate deg selv til Gud. Det er ikke er du selv som står for «regien».
Finn deg gjerne et «hellig ord eller bilde” som du vender varsomt tilbake til inni deg, når du merker tankene vandrer (men ikke som et mantra som skal gjentas).

Den stille tidebønnen tillater alle disse veiene, og flere til. Rammen er enkelt og greit disse tjue minuttene i stillhet, alene eller sammen. Prøv gjerne å ta barn med på dette; mange kan like det ganske godt 🙂