Vi har fått en ny bokhylle i huset på Sandøya.

Den har bare plass til én bok, og ikke hvilken som helst bok.

Bokhyllen er spesiallaget til ”En sjels historie”; Thérèse av Lisieux sin selvbiografi.

Ved siden av den nye bokhyllen henger et bilde, et broderi. Broderiet har et budskap: ”Jesus Alene!”

Vi vet ikke historien til akkurat dette bildet, men budskapet har i Norge vært forbundet med Martin Luther og reformasjonen. Det har formidlet en skepsis til hva vi mennesker kan klare selv, med vår egen innsats. Ordene prøver å uttrykke at bare Gud kan hjelpe menneskene. Bare Jesus.

I Norge har budskapet også uttrykt skepsis mot den katolske tradisjonen, som har mange forslag til innsatser vi kan gjøre selv, for å komme nærmere Gud. Luther anklaget kirken for at den skygget for Jesus .

Boken og bildet er et møtepunkt mellom de to tradisjonene. For hos den katolske helgenen Thérèse finnes en tro som er nøyaktig den Luther trodde at kirken hadde mistet. Se bare her:

”Du vet, Moder, at jeg alltid har ønsket å være en helgen, men akk! Når jeg sammenligner meg med helgenene, har jeg alltid måttet konstatere at det er samme forskjell mellom dem og meg som det er mellom et fjell der toppen forsvinner i himmelens skyer og et ubetydelig lite sandkorn som trampes ned av forbipasserendes føtter.

Men istedenfor å miste motet, sier jeg til meg selv: ‘Gud inngir ikke uoppnåelige ønsker, så derfor kan jeg, min litenhet til tross, godt etterstrebe hellighet. Det er umulig for meg å gjøre meg større, jeg må finne meg i at jeg er som jeg er, med alle mine feil, men jeg vil søke en måte å komme til himmelen på ad en liten vei som er ganske så rak og kort, en helt ny, liten vei.’

Vi befinner oss jo i oppfinnelsenes århundre, nå er det ikke lenger nødvendig å gå oppover en trapp trinn for trinn; istedenfor finnes det nå hos rike mennesker en heis som gjør det mye lettere. Jeg ville også finne meg en heis som kunne løfte meg helt opp til Jesus, for jeg er altfor liten til å gå opp fullkommenhetens bratte trapp.

Så derfor har jeg søkt i de hellige skrifter etter anvisninger til den heisen jeg ønsket meg, og da leste jeg disse ord uttalt av den evige Visdom: Den som er GANSKE LITEN, han komme til meg. (Jfr. Ordspr. 9,4)

Så da kom jeg, for jeg følte at jeg hadde funnet hva jeg lette etter, og jeg ville vite, min Gud, hva du ville gjøre med den som er bitteliten og som har svart på ditt kall, så jeg fortsatte å søke, og da fant jeg dette: Likesom en mor kjærtegner sitt barn, slik vil jeg trøste dere, jeg vil bære dere ved mitt bryst og vugge dere på mitt fang. (Jfr. Jesaja 66, 12-13)

Å! Aldri før hadde min sjel gledet seg over så ømme og vakre ord; den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus!” (Historien om en sjel, s. 218)

Er ikke dette en god forklaring av ordene ”Jesus Alene!”?

Siden Sandøya er et ”økumenisk” retreatsted synes vi at det passer fint med et sånt møtested mellom den lutherske Martin og den katolske Thérèse.

Det har vært en sommer med litt støy på Sandøya retreatsted. Slik blir det gjerne i forbindelse med byggearbeider. Men, selv om det har vært støy så har det ikke vært så mye ustillhet.

Det har heller hvilt en stillhet over arbeidet med «Russebua»: Over dugnader med sjauing, graving og støping. Over hjelpen fra dedikerte og dyktige snekkere fra Byggmesteren Tromsø. Over reiser til og fra, over mange «ankomstbønner» og «avreisebønner» og «stille tidebønner» i Saltkapellet.

Nå står Russebua der, på samme sted som den gamle «Russebua» stod, klar for å huse russerne som av og til dro forbi. For å la huset knytte an til noe vakkert og godt som vi har fått fra Russland, så vil det ene rommet hete «Aljosja», og det andre «Sonja».

Huset inneholder to gode rom for mennesker som ønsker litt tid med stillheten, samt bad. Ikke alt er helt ferdig enda, det mangler fortsatt både strøm og inventar .

Men, det er på tide å si et stort TAKK til alle dere som har bidratt til at Russebua nå er oppe, og har overlevd sin første storm! Vi håper at huset vil bli til glede for mange.

I dag er det faktisk stille på Sandøya. Båten ligger nesten helt i ro.

Vinduet står åpent. Naturen puster fred.

Det kommer snart mer urolige tider. Kjøligere tider. Da det er best å holde seg på land, og ha vinduet lukket.

Men det finnes også en indre verden, der vinduet fortsatt vil kunne stå åpent, gjennom hele vinteren.

Retreatstedet er et sted for stillhet i denne indre verden, evighetens og himmelens verden.

Den ytre verden er som den er. Noen ganger slik, andre ganger slik. Gud lar jo sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. (Matt. 5,45) 

Men i den indre verden, et åpent vindu, en evig fred. Det er det vi lengter etter, drømmer om, ber om.

En øy er en egen verden. En lomme av virkelighet i virkeligheten.

På en sånn stille øy finnes det ikke noe annet enn dette. Ikke noe annet enn nå.

Og nå skyller det en ny bølge av liv over denne verdenen.

Millioner, milliarder av deltakere i en veldig livets fest. De ydmykeste små planter, de stolteste store dyr.

Millioner, milliarder av stemmer; de avmektiges mektige kor, ledet av vind, sol, regn.

En eneste øy; alt dette, nå. Det er vår.

I februar arrangerte vi 5-dagers retreat med labyrintvandring på Sandøya i et «værvindu». Det var nesten merkverdig at labyrinten ikke snødde ned eller blåste bort. Den ble godt brukt. Inne hadde vi tilgang på fingerlabyrinter.

Labyrinten er en arketyp som er funnet i religiøse tradisjoner i ulike former over alt i verden så langt tilbake som gjennom 4000 år. Den har oppstått uavhengig av hverandre på ulike kontinent men med så sammenfallende mønstre at den har blitt regnet som avtrykk av «guddommelig art.»

På grunn av sin universelle natur tilbyr labyrinten en form for meditasjon til mennesker av alle religioner, kulturer og tradisjoner.

Å lære Gud å kjenne gjennom vandring har mennesker alltid visst noe om, vandring både som metafor for livet, men også ved å være tilstede gjennom fysisk å gå. Tenk på Israels vandring i ørkenen, Emmausvandrerne og pilgrimsvandringer gjennom hundrevis av år.

Anna Ramskov Laursen beskriver labyrinten som «a thin place» som det kalles i den keltiske tradisjonen, et sted hvor hinnen mellom det himmelske og det jordiske er tynn. Vi forlater det lineære, logiske, analytiske verden vi lever i til daglig og trer inn i en tilstand hvor vi kan erfare at himmel og jord er forbundet.

Labyrinten kan vandres både i bønn, meditasjon og med bibeltekster. Den kan vandres med et åpent sinn, med et spørsmål, til livshjelp eller med symbolske fysiske gjenstander.

Det er mange måter å gå den på. En fellesnevner er «å gå livet sitt» gjennom den, hvor Gud hele tiden er sentrum.

Det er februar, og det er sol igjen etter mørketid og en stormfull januar. Våre gode venner i planteriket har sikkert en liten fornemmelse om at noe fint og varmt venter dem. Kanskje de allerede, i sin dvale, klarer å nyte en vakker vinterdag.

Det er drøyt fem år siden vi overtok huset og begynte å gjøre retreatsted av det. Ting har skjedd. Det begynner å ligne på det stedet vi håpet det kunne bli. Det har vært mange reiser utover, i mange slags vær og årstider. Flest reiser for å rydde, bygge, ordne. Men også etter hvert flere og flere for mennesker som bare skal på retreat.

Et sånt «stille sted» er ikke et sted for «et annet liv». Det er for det vanlige livet, men en annen tid av det. Som en søndag i forhold til en ukedag. En tid for stillhet, en tid for støy – i samme liv.

En tid for uke, en tid for søndag. Sandøya, i mitt hode, er den evige søndagen. Søndagen som et sted i verden.

Og nå er det også sol her!